IGP hundesport – avlsverktøy, sport eller titteljakt?
IGP hundesport – avlsverktøy, sport eller titteljakt?
IGP ble skapt som et avlsverktøy. Den første Schutzhund-prøven i 1901 var ikke designet som underholdning eller konkurranse – den var en sil. Max von Stephanitz ville sikre at bare hunder med dokumentert brukskarakter, nerve og arbeidsevne fikk reprodusere seg. IGP-tittelen var et bevis på kvalitet, ikke et mål i seg selv.
I dag er IGP en sport.
IGP er gjennom Norsk Kennel Klub (NKK) en offisielt hundesportsgren for brukshund i Norge, og utøves som konkurranse og avlsprøve. Den er regulert med klart regelverk (program, dommerarbeid, tittler), og er globalt beskrevet som “verdens største sportsgren for brukshunder”.
Det er ikke problemet.
IGP under press – fra to kanter
IGP-sporten befinner seg i en merkelig skvis internasjonalt. På den ene siden argumenterer fagmiljøer for at IGP hundetrening har mistet sin opprinnelige funksjon som avlsverktøy og blitt for myk og prestasjonsrettet. På den andre siden forsøker myndigheter i Australia å klassifisere IGP som angrepstrening og regulere den bort.
Begge ytterpunktene misforstår hva IGP faktisk er – og hva det kan være når det brukes riktig.
I 2024 fremmet Professional Dog Trainers Australia (PDTA) en underskriftskampanje mot et lovforslag i South Australia som ville definert IGP som «attack dog training.» Over 6 400 mennesker signerte. PDTAs argument var tydelig: IGP er en internasjonalt anerkjent FCI-regulert sport som demonstrerer en hunds arbeidskapasitet, fysiske og mentale robusthet, treningsbarhet og vilje til å følge kommandoer – og sporten er aktivt designet for å motvirke aggresjon, ikke stimulere den.
En australsk domstol tok stilling til nettopp dette allerede i 1998. I Burns vs. Casey City Council ble en IGP-trent hund først klassifisert som farlig – men klassifiseringen ble satt til side. Dommeren beskrev IGP-treningen som «en steril og hul sport» og konkluderte med at den var langt fra angrepstrening.
Vi er enige i den forsvaringen. IGP og brukshundtrening gjør ikke hunder farlige. Tvert imot: en hund som er genuint godt trent i IGP, er en hund med god impulskontroll, høy arbeidsvilje og tett samarbeid med sin fører. Men det er nettopp her det kompliserte begynner.
IGP-tittelen – hva er den egentlig verdt?
Khaled El Hiatmy, grunnlegger av Anubis K9 Facility og profesjonell K9-trener siden 2007, beskriver en utvikling som mange i brukshundmiljøet kjenner igjen. Hans poeng er ikke at IGP skaper farlige hunder – men at IGP-sporten har mistet sin funksjon som avlssil. Avlsprioriteringene har gradvis endret seg: fra seleksjon på nervekvalitet, defensiv instinkt og reel bruksreliabilitet, til seleksjon på byttedrift, hastighet og teknisk presisjon.
Han sammenligner den moderne IGP-tittelen med en «høyt dekorert general som aldri har vært i krig.»
Resultatet er schæfere og andre brukshundraser som er fremragende IGP-konkurransehunder – presise, raske og høyt motiverte – men som ifølge El Hiatmy mangler den karakterdybden og sivile stabiliteten som definerte rasens opprinnelige formål.
Vi deler mange av hans observasjoner. Men vi er ikke enige i at IGP-sporten i seg selv er problemet. En levende og krevende IGP-konkurranse er et godt evalueringsverktøy dersom den brukes riktig og av noen som faktisk driver sporten seriøst. En schæfer som gjennomfører IGP på høyt nivå, år etter år, med en eier som virkelig er engasjert, har vært gjennom noe som sier noe reelt om nervekvalitet og arbeidskarakter.
Problemet er et annet.
Titteljakt som avlsstrategi
En IGP1 på stamtavlen gir inntrykk av dokumentert bruksegnethet. Det selger valper. Det gir status i avlsmiljøet. Men dersom tittelen er hentet hjem som et stempel – trent frem til minimumspoeng uten videre engasjement i IGP-sporten – er den lite verdt som avlsdokumentasjon.
Vi kjenner dette igjen fra vår egen tidlige reise med IGP-trening. Da vi begynte for åtte år siden, var målet det viktige. Det handlet om å bestå prøven – å klare seg igjennom programmet. Vi visste ikke bedre, og resultatet var at vi i realiteten trente hunden til å gjennomføre en fast sekvens.
Det er en tilnærming som produserer det El Hiatmy kaller hjernevaskede hunder – hunder som ikke utfører et moment fordi de får en kommando, men fordi de vet hva som kommer nå i programmet. En slik hund er ikke trent. Den er programmert. Og her er paradokset: denne hunden kan passere en IGP-prøve med høye poeng og likevel si svært lite om virkelig brukskarakter.
Åpne hunder og moderne IGP-trening
I dag trener vi annerledes. Vi trener momenter – ett og ett, isolert og grundig, med mål om å bli genuint gode i hvert enkelt moment. Prøveprogrammet setter vi først sammen når momentene er modne for det. Det betyr at schæferen vår aldri kan lene seg på sekvensen. Den må lytte. Den må reagere på kommandoen den faktisk får – ikke den den forventer å få.
Om det konkurransemessig og resultatmessig er det beste kan diskuteres, men vi tror det er best for vårt hundehold.
Vi kaller det å trene med åpne hunder.
En åpen hund ligger ikke i dekk fordi dekk alltid kommer etter sitt i dette programmet. Den legger seg fordi den fikk beskjed om det nå. Forskjellen høres subtil ut, men den er fundamental – og den avslører seg umiddelbart i alle situasjoner som avviker fra det inntrente mønsteret.
Det er også grunnen til at vi ønsker IBGH3 velkommen som konkurranseform i brukshundsporten. I IBGH3 trekkes rekkefølgen på øvelsene, slik at hund og fører ikke kan forberede seg på en fast sekvens. Det er en prøveform som faktisk avdekker om en schæfer er trent eller programmert – og som setter en stopper for den korteste veien til en tittel på stamtavlen.
Vi håper dette også etterhvert blit implementert i IGP.
Hunden som fungerer på banen – men ikke i hverdagen
DogSupport beskriver det samme fenomenet fra et atferdsperspektiv. De møter jevnlig schæfere og andre brukshundraser som fungerer utmerket i strukturert IGP-trening, men som ikke klarer å regulere seg selv når strukturen forsvinner. Hunder som er motivasjonsdrevet og belønningsorientert, men som aldri har lært å forholde seg til krav og grenser uavhengig av om forsterker er synlig.
Som de selv formulerer det: «Godbiter og ball er sjelden tilstrekkelig når hunden er stresset og trigges av miljø.»
Det er ikke en farlig hund – for å gi PDTA rett i det. Men det er heller ikke den stabile, håndterbare arbeidshunden som IGP-sporten opprinnelig var ment å dokumentere. Det er en hund som er trent for å prestere i ett spesifikt miljø, og som ikke har den nervekvaliteten og karakterdybden som holder i alle livets situasjoner.
Det er forskjellen på en hund med en IGP-tittel – og en hund som faktisk er det tittelen er ment å representere.
Slik vurderer vi IGP-titler i avlsarbeidet
Hos Kennel Hundhamaren avler vi på arbeidslinjevalper med fokus på nervekvalitet, miljøstyrke og dokumentert brukskarakter. Vi bruker IGP som trenings- og evalueringsverktøy – slik det opprinnelig var tenkt. Men titler alene er aldri begrunnelsen for et avlsvalg.
Det vi ser etter er schæferen som er stabil også utenfor banen. Som tåler press uten å kollapse eller eksplodere. Som har en grunnleggende ro som ikke er avhengig av at alt er lagt til rette. I kombinasjon med avlskåring og mentaltest gir dette et langt mer solid bilde enn en stamtavle fylt med titler vi ikke vet bakgrunnen til.
IGP er ikke angrepstrening. Det er heller ikke, slik El Hiatmy antyder, i seg selv en utvannet disiplin uten verdi. Det er et verktøy – og som alle verktøy er det avhengig av hvem som bruker det og hvorfor.
En IGP-tittel fra noen som genuint driver sporten, og som har trent schæferen sin til å være åpen og lyttende fremfor programmert og sekvensstyrt, sier noe reelt. Den er verdt noe i en stamtavle.
En tittel samlet inn for å pynte på et valpekull, av noen som aldri har sett en startlinje siden, sier noe helt annet.
Vi vet som regel forskjellen. Og nå vet du det også.
Kilder: Khaled El Hiatmy, Anubis K9 Facility – The Schutzhund from Hero to Zero DogSupport – Lederskap: hvordan vise hunden at du tar styringen Professional Dog Trainers Australia (PDTA) – IGP Dog Sport is not attack dog training, Change.org 2024
Kennel Hundhamaren – avl på arbeidslinje schæfer for IGP, brukshundsport og familieliv
IGP hundesport – spørsmål og svar
Kennel Hundhamaren – arbeidslinje schæfer
En IGP-ekvipasje konkurrerer i tre disipliner: sporing (gruppe A), lydighet (gruppe B) og beskyttelse (gruppe C). Det finnes tre nivåer – IGP1, IGP2 og IGP3 – der man må bestå hvert nivå i rekkefølge.
IGP erstattet IPO (Internationale Prüfungsordnung) 1. januar 2019, da nytt regelverk ble innført under FCI. Oppdatert regelverk for IGP finnes alltid på Norsk Kennel Klubs nettsider.
I dag er IGP en sport – og det er ikke i seg selv problemet. Men når tittelen blir målet fremfor evalueringsverktøyet, slutter filteret å fungere. Det er et skille vi tar på alvor i avlsarbeidet vårt.
I 1998 behandlet en australsk domstol (Burns vs. Casey City Council) en sak der en IGP-trent hund først ble klassifisert som farlig. Klassifiseringen ble satt til side, og dommeren konkluderte med at IGP-treningen var «langt fra angrepstrening.»
I 2024 forsøkte myndighetene i South Australia likevel å lovfeste IGP som «attack dog training.» Professional Dog Trainers Australia (PDTA) reagerte med en underskriftskampanje som fikk over 6 400 signaturer. PDTA argumenterte for at IGP:
- Er en internasjonalt anerkjent FCI-sport
- Dokumenterer hundens arbeidskapasitet og mentale robusthet
- Er strengt regulert med regler som beskytter hundenes velferd
- Aktivt motvirker – ikke stimulerer – aggresjon
Det er en fundamental misforståelse å tro at beskyttelsesarbeid i IGP ligner angrepstrening. Hunden biter ikke «mannen» – den biter i en beskyttelsesarm som er dens bytte. Det krever sterk driftsanlegg kombinert med høy styrbarhet og kontroll.
En hund som ikke er under kontroll, vil ikke bestå en IGP-prøve. Kontroll og lydighet er en forutsetning – ikke et tillegg.
Khaled El Hiatmy, grunnlegger av Anubis K9 Facility og profesjonell K9-trener siden 2007, beskriver problemet med en treffende analogi:
Vi vet som regel forskjellen. Og vi bruker den kunnskapen aktivt i avlsarbeidet.
Det er en levende debatt i brukshundmiljøet om hva disse endringene gjør med sportens funksjon som avlsverktøy. Kritikere mener endringer som gjør programmet mer teknisk og presisjonsorientert, gradvis svekker sportens evne til å avdekke reel brukskarakter.
Vi ser dette som et argument for at regelverket kan og bør utvikles videre – og at konkurranseformer som IBGH3, der øvelsesrekkefølgen trekkes, representerer et skritt i riktig retning.
En hjernevaskede hund kjenner sekvensen. Den legger seg i dekk ikke på kommando, men fordi dekk alltid kommer etter sitt i dette programmet. Den ser ut til å lytte – men reagerer i realiteten på mønsteret, ikke på føreren.
Vi trener momenter isolert, ett og ett, og setter dem først sammen til et prøveprogram når hvert moment er modent. Det gjør at hunden aldri kan lene seg på sekvensen. Den må alltid lytte til hva den faktisk får beskjed om – nå.
I dag trener vi annerledes. Vi trener hvert moment grundig og isolert, med mål om å bli genuint gode – ikke bare gode nok. Prøveprogrammet setter vi først sammen når momentene er modne for det.
Resultatet er en hund som er lyttende og tilgjengelig hele veien – ikke programmert til å forvente neste øvelse. Det er en vesentlig forskjell, og den vises tydelig i alle situasjoner som avviker fra det inntrente.
Det er den hunden som også er en god hverdagshund – forutsigbar, håndterbar og trygg i alle situasjoner.
Dette er en vesentlig forskjell fra standard IGP der programrekkefølgen er fast og kjent. I IBGH3 kan man ikke hjernevaske hunden til å forvente neste øvelse. Hunden må faktisk lytte til kommandoen den får – ikke gjette seg frem basert på mønster.
Vi ønsker IBGH3 velkommen som konkurranseform nettopp fordi den avdekker om hunden er trent eller programmert. Det er en prøveform som faktisk setter en stopper for den korteste veien til en tittel på stamtavlen.
I brukshundmiljøet diskuteres det aktivt om nyere regelendringer styrker eller svekker sportens funksjon som avlsverktøy. Noen mener mer tekniske og presisjonsorienterte krav gjør at avlsbeslutninger basert på IGP-titler blir mindre pålitelige.
Vi mener dette er et viktig argument for at konkurranseformer som IBGH3 – der uforutsigbarhet er innbygd i programmet – representerer en naturlig og ønsket utvikling av sporten.
En tittel samlet inn for å pynte på et valpekull – av noen som aldri har sett en startlinje siden – sier noe helt annet.
I kombinasjon med avlskåring og mentaltest gir dette oss et langt mer solid grunnlag enn tittelrekker alene.
- Tåler press uten å kollapse eller eksplodere
- Har grunnleggende ro som ikke er avhengig av at alt er lagt til rette
- Er lyttende og samarbeidsvillig – ikke programmert og sekvensstyrt
- Dokumentert gjennom avlskåring, mentaltest og reel IGP-praksis