IGP hundesport – avlsverktøy, sport eller titteljakt?

IGP ble skapt som et avlsverktøy. Den første Schutzhund-prøven i 1901 var ikke designet som underholdning eller konkurranse – den var en sil. Max von Stephanitz ville sikre at bare hunder med dokumentert brukskarakter, nerve og arbeidsevne fikk reprodusere seg. IGP-tittelen var et bevis på kvalitet, ikke et mål i seg selv.

I dag er IGP en sport.
IGP er gjennom Norsk Kennel Klub (NKK) en offisielt hundesportsgren for brukshund i Norge, og utøves som konkurranse og avlsprøve. Den er regulert med klart regelverk (program, dommerarbeid, tittler), og er globalt beskrevet som “verdens største sportsgren for brukshunder”.
Det er ikke problemet.

IGP under press – fra to kanter

IGP-sporten befinner seg i en merkelig skvis internasjonalt. På den ene siden argumenterer fagmiljøer for at IGP hundetrening har mistet sin opprinnelige funksjon som avlsverktøy og blitt for myk og prestasjonsrettet. På den andre siden forsøker myndigheter i Australia å klassifisere IGP som angrepstrening og regulere den bort.

Begge ytterpunktene misforstår hva IGP faktisk er – og hva det kan være når det brukes riktig.

I 2024 fremmet Professional Dog Trainers Australia (PDTA) en underskriftskampanje mot et lovforslag i South Australia som ville definert IGP som «attack dog training.» Over 6 400 mennesker signerte. PDTAs argument var tydelig: IGP er en internasjonalt anerkjent FCI-regulert sport som demonstrerer en hunds arbeidskapasitet, fysiske og mentale robusthet, treningsbarhet og vilje til å følge kommandoer – og sporten er aktivt designet for å motvirke aggresjon, ikke stimulere den.

En australsk domstol tok stilling til nettopp dette allerede i 1998. I Burns vs. Casey City Council ble en IGP-trent hund først klassifisert som farlig – men klassifiseringen ble satt til side. Dommeren beskrev IGP-treningen som «en steril og hul sport» og konkluderte med at den var langt fra angrepstrening.

Vi er enige i den forsvaringen. IGP og brukshundtrening gjør ikke hunder farlige. Tvert imot: en hund som er genuint godt trent i IGP, er en hund med god impulskontroll, høy arbeidsvilje og tett samarbeid med sin fører. Men det er nettopp her det kompliserte begynner.

IGP-tittelen – hva er den egentlig verdt?

Khaled El Hiatmy, grunnlegger av Anubis K9 Facility og profesjonell K9-trener siden 2007, beskriver en utvikling som mange i brukshundmiljøet kjenner igjen. Hans poeng er ikke at IGP skaper farlige hunder – men at IGP-sporten har mistet sin funksjon som avlssil. Avlsprioriteringene har gradvis endret seg: fra seleksjon på nervekvalitet, defensiv instinkt og reel bruksreliabilitet, til seleksjon på byttedrift, hastighet og teknisk presisjon.

Han sammenligner den moderne IGP-tittelen med en «høyt dekorert general som aldri har vært i krig.»

Resultatet er schæfere og andre brukshundraser som er fremragende IGP-konkurransehunder – presise, raske og høyt motiverte – men som ifølge El Hiatmy mangler den karakterdybden og sivile stabiliteten som definerte rasens opprinnelige formål.

Vi deler mange av hans observasjoner. Men vi er ikke enige i at IGP-sporten i seg selv er problemet. En levende og krevende IGP-konkurranse er et godt evalueringsverktøy dersom den brukes riktig og av noen som faktisk driver sporten seriøst. En schæfer som gjennomfører IGP på høyt nivå, år etter år, med en eier som virkelig er engasjert, har vært gjennom noe som sier noe reelt om nervekvalitet og arbeidskarakter.

Problemet er et annet.

Titteljakt som avlsstrategi

En IGP1 på stamtavlen gir inntrykk av dokumentert bruksegnethet. Det selger valper. Det gir status i avlsmiljøet. Men dersom tittelen er hentet hjem som et stempel – trent frem til minimumspoeng uten videre engasjement i IGP-sporten – er den lite verdt som avlsdokumentasjon.

Vi kjenner dette igjen fra vår egen tidlige reise med IGP-trening. Da vi begynte for åtte år siden, var målet det viktige. Det handlet om å bestå prøven – å klare seg igjennom programmet. Vi visste ikke bedre, og resultatet var at vi i realiteten trente hunden til å gjennomføre en fast sekvens.

Det er en tilnærming som produserer det El Hiatmy kaller hjernevaskede hunder – hunder som ikke utfører et moment fordi de får en kommando, men fordi de vet hva som kommer nå i programmet. En slik hund er ikke trent. Den er programmert. Og her er paradokset: denne hunden kan passere en IGP-prøve med høye poeng og likevel si svært lite om virkelig brukskarakter.

Åpne hunder og moderne IGP-trening

I dag trener vi annerledes. Vi trener momenter – ett og ett, isolert og grundig, med mål om å bli genuint gode i hvert enkelt moment. Prøveprogrammet setter vi først sammen når momentene er modne for det. Det betyr at schæferen vår aldri kan lene seg på sekvensen. Den må lytte. Den må reagere på kommandoen den faktisk får – ikke den den forventer å få.
Om det konkurransemessig og resultatmessig er det beste kan diskuteres, men vi tror det er best for vårt hundehold.

Vi kaller det å trene med åpne hunder.

En åpen hund ligger ikke i dekk fordi dekk alltid kommer etter sitt i dette programmet. Den legger seg fordi den fikk beskjed om det nå. Forskjellen høres subtil ut, men den er fundamental – og den avslører seg umiddelbart i alle situasjoner som avviker fra det inntrente mønsteret.

Det er også grunnen til at vi ønsker IBGH3 velkommen som konkurranseform i brukshundsporten. I IBGH3 trekkes rekkefølgen på øvelsene, slik at hund og fører ikke kan forberede seg på en fast sekvens. Det er en prøveform som faktisk avdekker om en schæfer er trent eller programmert – og som setter en stopper for den korteste veien til en tittel på stamtavlen.

Vi håper dette også etterhvert blit implementert i IGP.